Dette er kanskje den festligste av Sony Ericssons vellykkede walkmantelefoner. Den er tykk og stygg, med en kraftig oransje farge, men god å holde i, ser innbydende ut og er en skikkelig oppmerksomhetsvekker som fungerer glimrende om man ikke bryr seg om størrelsen.
Det diskuteres om telefoner i denne serien fra SE egentlig er telefoner, eller om de er musikkspillere som man ringe med. Mobilmuseet engasjerer seg ikke i den diskusjonen, men konstaterer at dette etter hvert er blitt ganske avanserte hybridprodukter.
Hovedfunksjonaliteten til W550 er musikkspiller og kamera med video.
Spesifikasjonene er omfangsrike: 3 bånd, skarp og god skjerm, plass til 500 kontakter, 256 MB minne (telefonen har ikke plass til ekstra minnekort), GPRS, USB-port, blåtann, IR, 1.3 megapixel kamera og radio. Den leveres også med hodetelefonadapter, slik at ordinære hodetelefoner kan benyttes ved siden av den medfølgende stereohodetelefonen.
Dette er en vritelefon hvor de fleste funksjonene kan betjenes i lukket tilstand. På fronten er hurtigtaster for betjening av musikkspilleren, og på siden kameraknapp og volumkontroll. For å åpne telefonen har SE bygget dualvri, det vil si at den kan åpnes i begge retninger.
Telefonen leverer grei lyd gjennom sine innebygde høytalere, godt hjulpet av en "megabass".
SE W550 er rettet mot ungdomssegmentet, både design og funksjoner understreker dette. Det var ikke mange W550 som befant seg i norske dresslommer i 2006, men destod flere å se på ungdomsskolene. Telefonen hører da også til en av dem som har vært med å styrke SE’s image og markedsandel. Og ungdommene betalte, telefonen kostet nærmere 3.000 kroner ved lansering, relativt mye for en telefon som kun rommer 100+ låter.
W550 veier 99 gram og måler 93x47x23 mm.
Mobilmuseets versjon er helt strøken, og har kun noen ubetydelige skrammer.
Leave a Reply